fredag 31 oktober 2014

Gästinlägg från Norge :Om det lekende menneske og om å tokgilla elastiska kläder!

Jeg har blitt spurt om å skrive litt om Tuffy og meg, så nå skal jeg fortelle om hvordan jeg oppdaget Lunafigurene og hvorfor jeg endte opp med å kjøpe en. 
Jeg vil også si litt om hvorfor det ble akkurat Tuffy, og også beskrive et par ting som hun har fått meg til å tenke på etter at hun ble hentet opp fra postkassen min den 14. oktober (noe som vil si at vi i skrivende stund har bodd sammen i litt over en uke). 


Vi begynner med begynnelsen: Jeg fant ut om Lunafigurene via Sara Togstad (@vilkensara på instagram, hun gjør bl.a. podcasten Karin & Sara, som jeg oppdaget i sommer) da hun la opp et bilde av sine tre barn med deres nye Lunafigurer på sin instagramside. 
Hun la ved en kommentar til bildet som dreide seg om dette å se det positive i det at alle, på samme måte som Lunafigurene, er ulike og unike. Dette er tanker som faller i god jord hos meg, for jeg tenker ofte over hvor sørgelig det er at vi tenderer til å gjøre de rommene vi beveger oss innenfor i livene våre så smale. 
At de kategoriene vi lager, hva vi regner som normalt eller naturlig, ofte har så trange rammer at mange føler seg utilpass der. Jeg tenker da på ting som hva som kan høre hjemme innenfor hvilket kjønn eller innenfor en bestemt alder, på hva som regnes som sykt eller friskt eller bare generelt normalt

Presset for å passe inn, eller følelsen av mislykkethet om man ikke gjør det, oppleves for enkelte som en veldig negativ stemme i hverdagen, og ofte ligger mangelen på evnen til å se verdien i det at vi er forskjellige i bunnen, tror jeg. 
Det at vi ikke evner å se ulikhet som noe som kan være bra synes altså å føre med seg en mengde helt unødig lidelse for mange. 
Men likevel er det slik at tanker om flere eller løsere definerte kategorier sitter langt inne hos en del mennesker. Som et veldig enkelt eksempel kan man tenke på det at enkelte makter å bli genuint sinte for et lite ord som «hen», et ord som er superpraktisk og som kan letne hverdagen for mange av oss. I tillegg er det et ord som de som allerede føler seg komfortable med «han» og «hun» ikke egentlig påvirkes nevneverdig av – de trenger jo ikke bruke det om seg selv. 
Om vi bare kunne fri oss noe fra noen av de unyttige kategoriene vi trykker ned over hodene på oss selv og andre, og våge å se det som da oppstår som muligheter, heller enn som plagsomt kaos og uryddighet, kunne mange kanskje få det bedre?  


Men, nå snakker jeg meg bort her: Tilbake til mitt første møte med Tuffy! En stund etter at jeg var blitt klar over at Lunafigurene eksisterte, var jeg innom nettbutikken og så meg rundt. Jeg mener bestemt jeg startet fra figurene med navn på R (siden mitt første fornavn begynner på R) og scrollet nedover helt til jeg kom til T og Tuffy. Tuffy er brun, og det er en farge jeg liker, så jeg så kanskje litt ekstra lenge på henne på grunn av det, lenge nok til at den lille beskrivelsen virkelig festet seg: Gillar elastiska kläder framför allt. Den bestilte jeg! 

Samme kveld skrev jeg noen ord på instagram om hvorfor jeg valgte nettopp denne figuren. Jeg skrev det på svensk, som jeg av og til gjør, litt uvisst av hvilken grunn: 
Kanske kan hon lindra ångesten över vikten lite. Jag har köpt några stora kläder i dag. Jag är så trött på allt självhat. Så trött på att självkänsla og min värde som människa beror så mycket på vikten. Vem fick mig att tänka så? Varför får dom fortfarande lov att stjäla delar av mitt liv?
Jeg har slitt med spiseforstyrrelser store deler av livet, og syntes det virket herlig å ha en liten figur som ikke brydde seg om det der. Akkurat hvor lite Tuffy anerkjenner vekten som et problem fikk jeg bekreftet da hun ble pakket opp og jeg fikk lese hele beskrivelsen. 


Tenk om hun kan lære meg å bli litt mer som henne, at jeg heller enn å bekymre meg for tallet på vekten, kunne investert i elastiske klær, latt vekt være vekt, og heller brydd meg om andre og viktigere ting!


Den første dagen tok jeg Tuffy med ut, for å vise henne byen. Hun fikk sitte i vesken, slik at hun kunne se ut. Vi kjørte buss og bybane og var innom en bokhandel, og vi koste oss og funderte over livet i solskinnet. (Jeg tok masse bilder av oss, og la ut noen av dem på instagram om kvelden.) 


Hun fikk også være med meg på sykehuset, for jeg hadde en avtale der, men da fikk hun ligge helt nedi vesken. Men hvorfor ble vi enige om at det var best sånn? Var det slik at det var greit for meg å være hun med kosedyret hengende ut av vesken så lenge det bare var ute blant ukjente, men så snart jeg skulle inn og snakke med folk og på noe vis vurderes så ble det vanskelig? For hvilke signaler sender man egentlig som voksen med kosedyr i vesken? 

Da jeg ble bedt om å skrive dette gjesteinnlegget kom jeg til å tenke på den norske filosofen Arne Næss og hans årelange forhold til tøygrisen Timotei. 
Timotei levde sammen med Arne og konen hans Kit-Fai fra 1991, de var som en liten familie. 
Da Arne døde satt Timotei oppe på kistelokket i begravelsen for å si farvel, men før det fikk de nesten 20 år sammen. 
Petter Mejlænder har skrevet en bok om dem som heter «Den lille filosofen. 
Historien om Arne Næss og tøygrisen Timotei», i tillegg skrev Arne og Petter Mejlænder flere kåserier sammen, bl.a. «Å leke med dukker», hvor det argumenteres for at voksnes lek med eller interaksjon med dukker, tøydyr og lignende kan være noe positivt.

«Å leke med dukker» et kåseri av Petter Mejlænder i samarbeid med Arne Næss

Klicka här för ljudfil

Et av de mer kjente utsagnene til Arne Næss er hans svar da han ble spurt om hvorfor han begynte å klatre. 
Han skal da ha svart «Det er ikke jeg som har begynt, det er dere som har sluttet.» (Her siterer jeg fritt etter hukommelsen, men jeg mener at innholdet skal stemme.)

Hva er det som gjør at vi slutter å gjøre enkelte ting vi likte å gjøre i barndommen, selv om vi egentlig ikke vil? Jeg snakker altså ikke om de tingene vi slutter med fordi de ikke er interessante for oss nå eller fordi vi ikke finner glede i dem lenger, jeg snakker om de tingene vi slutter med fordi vi føler vi må, «fordi vi er voksne»! 
Hvorfor har vi sluttet å klatre? Hvorfor har vi sluttet å leke? Eller har vi det? Ligger Homo Ludens – det lekende mennesket hele tiden i bakgrunnen, og bare venter på å få slippe til? 

Poenget mitt er kanskje: hvorfor skal jeg late som om jeg er «voksen» - med alt det innebærer, om det samtidig skulle innebære å kutte ut såkalte barnslige ting som kan gi gleder i hverdagen? 
Enkle ting som å sitte i et tre nede i Gamle Bergen og høre på lydbok når været er fint. Det gjør jeg ganske ofte. 
Enkle ting som å ta med Tuffy på kontoret, og la henne få låne ekstrabrillene slik at hun kan få lese Kripkes «Naming and Necessity» sittende i bokhyllen en hel dag. Det gjorde jeg i går, og jeg måtte smile hver gang jeg så bort på henne.


Heller enn å anstrenge meg for å leke voksen, kan jeg akseptere og gjøre de tingene voksenlivet krever av meg av ansvar, alvor og håndtering av store og små vansker, men samtidig ta med meg de tingene fra barndommen som er verdifulle for meg. 
Og jeg vil etter beste evne slutte å være flau eller skjemmes over ting som gir meg glede i livet. 

Jeg har levd på jorden i 32 år, alltid omgitt av venner som er lagt av tøy og fylt med vatt, og jeg akter ikke å slutte nå! Den vennen jeg har hatt lengst er en sliten tøyskunk som jeg har bodd sammen med siden han ble pakket opp julen 1982. 
Han heter Are og har lite pels igjen, men desto mer visdom i sine knuste øyne og sin slunkne kropp – en kropp som har fanget opp mange tårer. Han har sett mye og hørt mye, og muligens blitt litt mer blasert i løpet av tiden som har gått, så han er i alle fall ikke interessert i å sitte på kontoret og lese Kripke når han heller kan være hjemme og gjøre hva det nå enn er han gjør. Han har tross alt sett tre verdensdeler, som han gjerne også påpeker.
Men han er verdens mest trofaste venn – som Tuffy også har fått bli kjent med nå.


Jeg håper at folk elsker sine Lunafigurer helt i stykker, slik jeg har gjort med Are, og jeg håper Tuffy også en dag trenger et sting eller to, eller at leddene løsner litt eller noe sånt – for i kosedyrenes verden er dette tegn på kjærlighet. 
Å være elsket kan her blant annet gi seg utslag i at vatten tyter ut og at den opprinnelige blåfargen i øynene dine vaskes vekk.
Jeg tror fantasien er viktige for oss mennesker, og energien jeg kunne brukt på å late som jeg er voksen kan jeg heller bruke på å late som mye gøyere ting! 
Bussen hjem fra jobb kan bli et romskip, og Tuffy og jeg kan se ut gjennom vinduet og ned på jorden og alle menneskene og tøydyrene der nede. 
Også kan vi rope (inni oss): «Dere er kjempefine, ikke slutt å klatre!» 


Med hilsen fra Ragnhild Iveranna og Tuffy 



onsdag 29 oktober 2014

Vinn en målarbok


Jag är så glad över min målarbok och jag vill såklart att så många som möjligt ska få chansen att färglägga och pyssla. Därför tycker jag att det är tävlingsdax! 



Två lyckliga vinnare kommer att få varsin målarbok (värde 189 kr) att sysselsätta sig med, eller kanske ge bort i julklapp.


Tävlingen går till på någon av följande sätt:

1. Lämna en kommentar här nedan.

2. Länka till tävlingen på din egen blogg och/eller på Facebook.

3. Gilla LunaDsign´s sida på facebook (genväg HÄR)

Eller:

Följ mig på instagram. Jag heter @lunadsign. Gör en skärmdump av tävlingsbilden, lägg ut den i ditt flöde och tagga den med #lunaandfriends och @lunadsign

Eller:

Om du inte har blogg eller instagram, länka till detta inlägg på Facebook och sprid det till alla dina vänner. Gilla LunaDsign´s sida (genväg HÄR)

Tävlingen pågår t.o.m 10 november

tisdag 28 oktober 2014

Hur det är att jobba i bokbranchen ;)

Det är mycket man ska tänka på, veta och ha koll på när man som eget bokförlag ger ut en egen bok.
ISBN nummer, registreringar, pliktexemplar, bokrondell hit och adlibris dit.

Jag kunde och visste ingenting när jag började. Nu vet jag lite mer, men långt ifrån allt.
Jag har i alla fall lyckat registrera ett bokförlag, fått klart från bolagsverk och skatteverk. Jag har lyckats få ISBN nummer och till och med fått EAN koder till dessa.
Jag har skapat och tillverkat en kalender och en målarbok. Ja, med hjälp av Luleå Grafiska så klart. De är ju tryckeriet bakom mig så de är ju dessa underbara människor som tillverkat den åt mig. Jag gav dem bara receptet kan man säga.


Igår satt jag och skrev avtal med Adlibris, och detta postades idag så det tar väl ett par dagar innan det är klart.
Jag la in min målarbok på Bokrondellen, för avtalet med dem var redan klart.


Bokrondellen är länken mellan förlag och bokhandel. Man kan säga att det är en samlingsplats där förlagen lägger upp sina alster och bokhandeln går in och köper. Sen levererar förlaget böckerna till respektive bokhandel.
Det lät enkelt. Vi får se om det är det.


Jag känner mig alltid orolig att jag ska missa någon flik eller viktig information så jag sitter här och käkar praliner och tror att alla kan se min bok när i själva verket ingen gör det.
Men jag tror att jag gjort rätt. Jag såg då inget ERROR någonstans.

Mina arbetskompisar har haft rast i princip hela dagen. Det enda någon av dem gjort som är nyttigt är att de tagit bort näbbmusen från bron. Men det kan ha varit en skata som tagit en liten fikapaus.


Jag är även klar med illustrationen till Arkadia Foto i Göteborg och fått godkännande på den. YEY!

Bort med allt!!!


Jag har fortfarande en massa grejer kvar från min gårdsbutik som jag mer än gärna vill sälja undan.
Gå gärna in under fliken här uppe under headern UTFÖRSÄLJNING AV GÅRDSBUTIK och kika.
Kanske finns det lite julklappstips!

Sen kan ni kolla här, innan det är dags att julpynta http://designofluna.blogspot.se/2013/10/julgrejer-saljes.html


måndag 27 oktober 2014

Färgen rosa

Oktober börjar närma sig sitt slut. Den rosa månaden då mycket fokuseras på bröstcancer, cancerforskning, rosa band och insamlingar.
4 dagar kvar, om vi inte räknar med idag.
3 Rosa Bandet lunafigurer kvar i webshopen. Rosa bandet ingår i priset och 10% går till cancerforskningen.


Dyster - han som sitt namn till trots har mycket humor och älskar att hoppa längdhopp


Flexor - som har en dröm om att någon gång platsa bland gladiatorerna.


Rufus - som sparar dammråttor för att träna dem att uppträda på en cirkus

Klicka HÄR

Kan det vara solfläcken?

Jag vaknade i morse av att ett ensamt ljus fladdrade och brann i fönstret.


- Har du tänt ljus? mumlade jag till Mats
- Ja, det är strömavbrott. Hela Brändön är mörklagd.
- Åh, vad mysigt! Eller, finns det varmvatten så jag kan duscha?
- Jo, men det är nog inget tryck i ledningen eftersom pumpen inte går.

Mysigt, ja det är det faktiskt. Men praktiskt, nä.
Jag tände en ficklampa åt Mats som han kunde fixa iordning sig i ljuset av. Mysigt ljus - knappast. Snarare giftigt ljus!


Sådana här stunder inser man hur fruktansvärt beroende vi är av elektriciteten.
Inget kaffe, dusch som är som en futtig stråle, garageportar som man måste öppna manuellt och sedan inte går att låsa för att vi som sagt inte har någon el.
Ingen el, inget kaffe, inget internet, inget jobb....
Jo, jag hade batteri i datorn så jag kunde jobba lite i allafall. Klockan 7 var strömmen tillbaka och jag skuttade hoppsa-steg fram till kaffemaskinen och verkligen njöt av att kunna ta en kopp kaffe och tända en lampa.

När jag fick igång internet såg jag detta.....undra om det var solfläcken som orsakade det? :)


Jag åkte iväg till posten för att posta iväg beställningar och solen sken för första gången på länge. Sken så pass att man blev totalt bländad och i och med det en relativt farlig trafikfara.
Blöt asfalt och solsken är en dålig kombination för det blir så vasst ljus.

Nåväl, hemma igen postade jag ut mina nya headers på webshopen, Facebook och här på bloggen.
Vad tycker ni? Jag känner mig nöjd med resultatet, och även om detta ska symbolisera november så fuskade jag med att lägga ut den trots att det är några dagar kvar på oktober.

i går fick jag förövrigt mitt första illustrationsjobb utanför Luna Dsign. En Luna-illustration som en fotograf i Göteborg ska ha.
Vilken ära! Jag känner mig jätteglad!

söndag 26 oktober 2014

Öppna ett bageri låter som en bra idé!

Både jag och Mats fyller år de två sista månaderna på året så när det fanns en ledig dag till förfogande tidigare i veckan så tog vi chansen att baka lite inför eventuella gästers besök.


Mats bakade två sorters bullar och chokladbollar med någon fyllning, om jag inte missuppfattade.
Själv bakade jag finska pinnar, jordnötskakor och snickerskaka.


Hela "bakeriet" är lite av en utmaning för mig för jag är nog lite mer pedantisk och har mindre tålamod än Mats. Jag vill gärna plocka undan, torka och diska bort mellan varven men han kör på tills det är färdigt.


Jag hade lovat mig själv att inte tappa humöret och när jag bakade första kakorna så slängde jag ur mig en hurtig fråga om vi inte skulle öppna ett bageri tillsammans.


Mot slutet, när bara de finska pinnarna var kvar och jag skulle ta mig an dessa så tappade jag både tålamodet och humöret.


- Jag hatar den här fu**ing mördegen! Jag ska aldrig mer baka! Och det där jag sa om bageri - glöm det!
Nåja, i stundens hetta kan det sägas både det ena och det andra.
De finska pinnarna blev färdiga, lite torra men med jädrigt god smak. Så om du är här och blir serverad finska pinnar, be om något extra att dricka till.

Jag hade planer på andra bakverk också men man ska väl inte göra allt roligt på en och samma dag, eller hur?!


lördag 25 oktober 2014

Album para colorear

Igår var det julafton! Jag var till Luleå grafiska och hämtade en del av mina målarböcker. Allt fick inte plats i bilen så resten får hämtas till veckan.


Dagens stora aktivitet har varit att packa beställda målarböcker, de få jag hade hemma. Resten kommer sen idag eftersom jag hade glömt kartongerna i bilen som min man tog till jobbet.

Sen har jag fotat boken, lagt ut den på min WEBSHOP samt startat upp min ETSY SHOP igen.






Så här står det i webshopen:

Den enda målarboken du behöver

Här är den roligaste och mest fantasifulla målarboken. 20 sidor fullproppade med roliga miljöer, figurer och detaljer. Jag kan lova att den är minst lika rolig för pyssliga vuxna som den är för barn att färglägga.
Målarboken är tryckt på kartongsidor, med ringbindning och perforerade sidor vilket gör det enkelt att vända blad eller riva ut sidor ur boken.
Mått: 21 x 32 cm
Pris: 189 kr
Illustrerad av Malin Steding, LunaDsign

Magasinets VIP-kväll

I torsdags var vi bjudna på Magasinets VIP kväll. Vilken förändring de gjort av butiken. Det var en godisaffär tidigare som var inrett i rosa och lila och nu var det värsta trendiga butiken.


Jag gillar verkligen att de hittat annorlunda sätt att visa upp sakerna på. Bakom tapetrulleväggen var det t.ex. gamla dörrar.
De har verkligen hittat en bra stil på sina visningar.








Om du befinner dig i Luleå, gör ett besök!